Jeg stiller her spørsmålet om hvorfor Norske skadde krigsveteraner ikke får hjelp? Svaret på dette er sammensatt, men jeg har en teori. Krig er en grusom ting, og noe vi i Norge ikke har lyst til å måtte forholde oss til. I krig dreper vi mennesker hverandre, vi sprenger hverandre i fillebiter, overgrep blir begått! Dette er noe det sivile samfunnet og politikerne ikke har lyst til å forholde seg til. Dette er noe vi ikke vil snakke høyt om. Vi vil heller snakke om at vi prøver å hjelpe andre mennesker og skape fred. Selv om Norge etter andre verdenskrig, og spesielt de siste 30 årene med Balkan, Afghanistan, Irak og mange andre steder, har bidratt i aktive krigshandlinger, er ordet krig sjelden brukt i denne sammenheng. Bare det å ta ordet krig i sin munn er svært vanskelig for våre politikkere. Ordet krig blir unngått og man kaller det andre ting som væpnede konfliker ol. Under hele Balkan krigen nektet man å bruke ordet krig om operasjoner norske soldater deltok i. Når man ser politikere blir stilt ovenfor vanskelige spørsmål er mitt inntrykk at deres standard taktikk er å vri seg unna, skifte tema, eller bare gjenta sitt budskap. Å få et ærlig oppriktig svar fra en politiker er nesten umulig. Militær makt er et politisk virkemiddel, og det er våre politikere som bestemmer hvor de vil sende forsvaret. Det er politikerne som sender norsk ungdom ut for å drepe andre mennesker. Denne realiteten blir for voldsomt for politikere å forholde seg til. I vårt lille siviliserte Norge kan vi ikke forholde oss til at mennesker dreper hverandre, med politikernes velsignelse. Det å drepe å skade andre mennesker er en synd og skal straffes. Det er denne inne boende ryggmargsrefleksen som gjør at skadde veteraner ikke får hjelp. Vi kan ikke «belønne» voldelig adferd med å gi de som har utført dette, ekstra rettigheter i forhold til alle «snille» som er syke. Derfor vil vi helst ikke snakke om skadde veteraner og de får stille seg i køen for å få hjelp som alle andre mennesker. Politikerne kan kanskje ubevist tenke at de har meldt seg frivillig så de får skylde seg selv. At krig er så grusomt, blodig, voldelig og vondt, gjør det altså for vanskelig å forholde seg til for alle som ikke har opplevd dette på kroppen selv.
Vi har derfor pr i dag ikke et eneste behandlingssenter i Norge som er spesialisert for norske krigsveteraner. Til sammenligning har vårt naboland Danmark 6 veteranhjem etablert for skadde krigsveteraner. Forsvaret skal heller ikke følge opp om folk får traumer og skader av det de har opplevd i mer enn 1 år etter at man slutter i forsvaret. Som en hovedregel oppstår de psykiske skadene mye senere enn 1 år. Dette er definert i det amerikanske forsvaret som «onsett PTSD» Statistikken viser også at det er 80% større sjanse for å få psykiske skader etter at man slutter i forsvaret. Dette opplever undertegnede basert på egne erfaringer som skadet krigsveteran, at i stor grad skyldes at underbevisstheten sier at du må slutte i forsvaret fordi du ikke strekker til lenger. Dvs at kroppen allerede skjønner at den er skadet, men stoltheten gjør at du heller slutter i jobben i stedet for å innrømme at du er syk. Du er selektert og spesiell, og du kan ikke vise svakhet da du skal være en tøff og robust kriger. Vårt naboland Danmark har tatt dette innover seg, og forsvaret har her livslang oppfølging av alle som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner. Nordmenn og Dansker er ganske like vil jeg si. En typisk generaliserende forskjell er kanskje at dansker kanskje er litt mer åpne om å snakke om ting, enn oss norske fjellaper som kan være litt mer lukket og har laget en jantelov.
Under årets 8 Mai feiring håper jeg at politikerne kan begynne å reflektere, tørre å ta ansvar for mennesker de har vært med på å ødelegge ved å sende ut i krig.
Diktet til Arnulf Øverland fra 1937 lever enda i mitt hode. «Du må ikke sove» «Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv»Dagens neglisjering av skadde krigsveteraner er en stor urett og det er på tide å våkne opp å ta ansvar!
Terje Strat
Krigspensjonist