Mens bein og kropp enda verker, tenkte jeg å prøve å oppsummere Femundløpet litt 😊Et godt tips for å klare å gjennomføre Femundløpet er at du må ta etappe for etappe. Dette er en sannhet med modifikasjoner. Du bør heller ta bakke for bakke (de er det mange av 😊)
Å melde meg på dette løpet å gjennomføre er akkurat som å dra ut på en Intops operasjon. Du må planlegge godt på forhånd og forberede deg. Som vi alle vet holder ikke planen lenger en til den første stridskontakten. Denne kom lenge før forventet i form av en kjempesynlig snubletråd på innsjekkingen i Røros. Jeg hadde klart det kunststykke å glemme å vaksinere 2 hunder med nesevaksine. De var vaksinert i hodet mitt, men ikke på papiret 😊
Jeg må da beklage stort til Togo og Angst som måtte bli igjen på bilen og heldigvis fikk ei uke med mye kos og stell av alle mine fantastiske hjelpere inkludert Tuva på 10 år 😊Kaisa var da helt i ekstase når hun fikk være med (hun var reserve) 😊
Dessverre var løypene alt for fine og raske til at den litt overvektige (mat vrak) og kort beinete jenta, med det rare ganglaget kunne holde følge med de andre. Hun måtte melde pass et par mil etter sjekkpunkt Elgå og fikk sitte på i sleden til Drevsjø. Dette var hun ikke helt fornøyd med så jeg ble litt hørselsskadet på veien dit 😊
Gjengen som nå bestod av 10 hunder og meg var helt supre og vi dura videre til Flendalen, vårt andre hjem i vinter.Gamlefar Casper som nå hadde galoppert i snart 20 mil begynte nå å bli stiv og støl og sliten. Han fikk da en fin reise i sleden ned til Vidsyn, og vi tok en prat og ble enige om at nå var tiden inne for en rolig pensjonist tilværelse for hans del. Han nøt turen i sleden og var like imponert som meg over den gode hjelpen og støtten han fikk av flokken, som faktisk økte tempo for å få ham og meg inn på sjekkpunkt 😊
På Vidsyn ventet lang hvile og veterinær kontroll. Her viste det seg at Diva hadde en liten skade så hun ble med Casper til bilen for å slappe av. Vi tok en prat og ble enige om at hun nå helst har lyst å finne en koselig familie å dra på tur med 😊
Da var vi 8 igjen pluss den litt (mye 😊) overvektige meg. Vi tok en prat og ble enige om at siden jeg ikke hadde klart å slanke meg var det rettferdig at jeg fikk gå og hjelpe til i de bratteste bakkene (siden det var 40 mil igjen til mål). Denne avtalen fungerte perfekt og de neste to etappene gikk som en drøm 😊
Spannet gikk som ei klokke og alt var velstand.Vi viste alle ni at etappen til Orkelbogen kan være et helvete, og at bakkene kan virke uendelige. Her viste vi også at vi ville se vår fantastiske heiagjeng på Tynset, og at de prioriterte å hilse på oss fremfor å sove. Gode å slitne gav dette akkurat den inspirasjonen vi trengte for å fortsette mot bakkehelvete til Orkelbogen.Jeg hadde lært fra sist gang, etter masse kjeft fra UNO, så her tok vi oss en god 2 timers pause på sporet, før vi tok fatt på de fire siste mila. Hundene var så fornøyd med at jeg hadde lært at de gav meg en liten belønning, så jeg slapp å hjelpe til med å gå de 2 første mila 😊.
Da hadde jeg nok krefter selv til å gå over siste fjellet til Orkelbogen 😊Det var utrolig godt å se Orkelbogen og min kone, mine foreldre og resten av støtte apparatet. Alle hundene var i god form og spiste bra og på Orkelbogen begynner det å komme i mål og virke mulig.Vi kom oss da videre fint til Tolga. Her ble jeg litt lei meg da jeg ikke hadde sett at Hylern kunne se ut som han haltet litt. Han og Anna hadde nå vært et super par og gått i led hele veien fra Røros. Hylern var ikke sint på meg da han gikk glipp av siste etappe, men han var den eneste som hylte fra hengeren når vi dro mot mål. Han hadde virkelig fortjent å passere målstreken, men er litt for stor og stolt til å ville hvile i sleden 😊
Måletappen ble en etappe jeg aldri kommer til å glemme. Det at Hylern ble igjen på Tolga forandret hele dynamikken i spannet. Anna hadde også en sår triceps så hun måtte ta det litt pent.Som vi var blitt enige om ruslet jeg da opp på fjellet fra Tolga, mens hundene trakk sleden. Nysnøen som var kommet gjorde at vi hadde null glid, og det var nok verken jeg eller hundene forberedt på. Hundene sa ifra etter fire timer, når vi bare var kommet litt under halvveis, at nå fikk det være nok. De ville heller sole seg og hvile i det strålende været på høyfjellet og jeg var enig. Anna trengte en pause så hun kravlet ivrig opp i sleden, og jeg og de 6 som var igjen kom oss etter hvert i gang, og jeg ruslet over fjellet til vi endelig fikk oss noen velfortjente nedoverbakker. Nå viste jeg at det bare var ett fjell igjen, men håpet innerst inne at det fjellet hadde blitt borte 😊
Linda og Allan stod langs løypa og heiet på oss, og jeg klarte å holde tårene borte, og motet oppe. Takk Linda og Allan!! 😊
Når vi nærmet oss siste fjellet stod foreldrene mine og heiet på oss. Da kom de første tårene 😊 Anna hadde nå hvilt flere timer i sleden og hoppet ut og ville være med i led 😊 Slik kom vi oss til foten av fjellet som dessverre ikke var borte 😊
Hundene kjente seg ikke igjen, siden det var fire år siden vi hadde vært der sist, og sa klart i fra at dette gidder vi ikke mer. Hva gjør man da?Jeg var utslitt ,hundene var utslitt (Anna krabbet opp i sleden igjen). Savnet etter Hylern var stort og ingen ville ta over ansvaret. Da får jeg gjøre det selv tenkte jeg. Jeg spente meg selv inn som leder hund og tok med Uno frem i point bak meg. Slik trasket vi opp fjellet til vi endelig så ei hytte på toppen. Nå begynte ting å kunne bli litt skummet. Jeg begynte å være på grensa til å ikke kunne ta vare på meg selv, og da heller hundene. Jeg vurderte om vi skulle ta oss inn i hytta og legge oss til der.Jeg hørte og viste at det var et ektepar bak meg som var de siste i løypa. Nå gamblet jeg og tok en risiko som gikk bra! 😊
Vi ventet til vi ble tatt igjen. Jeg tok en prat med Anna som elsker å jage og hadde fått hvilt opp fjellet. Hun sa det var greit og tok over plassen min i singel led!! 😊Hundene er så smarte at de alltid har litt krefter igjen og det vet jeg. Dette fikk jeg også nå erfare. Vi ble passert av de to siste spannene i løypa, og fra det punktet etter at jeg hadde sagt «klar» og «ok» stod jeg på bremsen inn til mål 😊😊 Anna galopperte hele veien og drog oss alle i mål!! 😊
Jeg avtalte med ekteparet at de selvfølgelig skulle få den røde lanterne hvis de hadde lyst på den 😊De berget meg fra en lang skummel hvil på toppen av høyfjellet!! Tusen tusen takk!! 😊
I mål ventet min elskede Merethe og resten av mine fantastiske støttespillere. Etter et primal brøl fra krigeren inne i meg, brøt jeg selvfølgelig over i tårer og hulking da min elskede kastet seg om halsen min, og hun skulle gjerne fått en ny gifte ring !!:))
Tusen tusen takk til Merethe, Linda ØB (hoved handler og fantastisk menneske), LinnA, Tuva, Torje, Linda G, Allan, Mamma og Pappa, Katharina og Ole K (som dessverre måtte dra hjem tidlig pga sykdom) for all hjelp og fantastisk støtte som gjør det mulig at jeg kan få oppleve å ha det så vondt å føle at jeg er en ekte kriger. 😊
Takk til alle som har heiet på meg og sendt meg gode tanker og meldinger under veis!! 😊
Ps jeg stiller ikke til start neste år, men kanskje en gang i fremtiden 😊 (da med en ny gjeng firbeinte)Anna og Hylern skal få lov å bli foreldre hvis de vil 😊 UNO skal få lov til å bli familie hund hos den rette familien 😊, og barne barna hans får overta 😊
Varme hilsener til alle fra en fortsatt dødssliten Terje 😊
