Siste Innlegg

Vedlagt finner du alle dokumenter til årsmøtet 16.mars 2025 kl 17-20:00.

Lenke til https://meet.google.com/tyu-bwdo-fie Kopier og sett inn i søkefelt.

Mens bein og kropp enda verker, tenkte jeg å prøve å oppsummere Femundløpet litt 😊Et godt tips for å klare å gjennomføre Femundløpet er at du må ta etappe for etappe. Dette er en sannhet med modifikasjoner. Du bør heller ta bakke for bakke (de er det mange av 😊)

Å melde meg på dette løpet å gjennomføre er akkurat som å dra ut på en Intops operasjon. Du må planlegge godt på forhånd og forberede deg. Som vi alle vet holder ikke planen lenger en til den første stridskontakten. Denne kom lenge før forventet i form av en kjempesynlig snubletråd på innsjekkingen i Røros. Jeg hadde klart det kunststykke å glemme å vaksinere 2 hunder med nesevaksine. De var vaksinert i hodet mitt, men ikke på papiret 😊

Jeg må da beklage stort til Togo og Angst som måtte bli igjen på bilen og heldigvis fikk ei uke med mye kos og stell av alle mine fantastiske hjelpere inkludert Tuva på 10 år 😊Kaisa var da helt i ekstase når hun fikk være med (hun var reserve) 😊

Dessverre var løypene alt for fine og raske til at den litt overvektige (mat vrak) og kort beinete jenta, med det rare ganglaget kunne holde følge med de andre. Hun måtte melde pass et par mil etter sjekkpunkt Elgå og fikk sitte på i sleden til Drevsjø. Dette var hun ikke helt fornøyd med så jeg ble litt hørselsskadet på veien dit 😊

Gjengen som nå bestod av 10 hunder og meg var helt supre og vi dura videre til Flendalen, vårt andre hjem i vinter.Gamlefar Casper som nå hadde galoppert i snart 20 mil begynte nå å bli stiv og støl og sliten. Han fikk da en fin reise i sleden ned til Vidsyn, og vi tok en prat og ble enige om at nå var tiden inne for en rolig pensjonist tilværelse for hans del. Han nøt turen i sleden og var like imponert som meg over den gode hjelpen og støtten han fikk av flokken, som faktisk økte tempo for å få ham og meg inn på sjekkpunkt 😊

På Vidsyn ventet lang hvile og veterinær kontroll. Her viste det seg at Diva hadde en liten skade så hun ble med Casper til bilen for å slappe av. Vi tok en prat og ble enige om at hun nå helst har lyst å finne en koselig familie å dra på tur med 😊

Da var vi 8 igjen pluss den litt (mye 😊) overvektige meg. Vi tok en prat og ble enige om at siden jeg ikke hadde klart å slanke meg var det rettferdig at jeg fikk gå og hjelpe til i de bratteste bakkene (siden det var 40 mil igjen til mål). Denne avtalen fungerte perfekt og de neste to etappene gikk som en drøm 😊

Spannet gikk som ei klokke og alt var velstand.Vi viste alle ni at etappen til Orkelbogen kan være et helvete, og at bakkene kan virke uendelige. Her viste vi også at vi ville se vår fantastiske heiagjeng på Tynset, og at de prioriterte å hilse på oss fremfor å sove. Gode å slitne gav dette akkurat den inspirasjonen vi trengte for å fortsette mot bakkehelvete til Orkelbogen.Jeg hadde lært fra sist gang, etter masse kjeft fra UNO, så her tok vi oss en god 2 timers pause på sporet, før vi tok fatt på de fire siste mila. Hundene var så fornøyd med at jeg hadde lært at de gav meg en liten belønning, så jeg slapp å hjelpe til med å gå de 2 første mila 😊.

Da hadde jeg nok krefter selv til å gå over siste fjellet til Orkelbogen 😊Det var utrolig godt å se Orkelbogen og min kone, mine foreldre og resten av støtte apparatet. Alle hundene var i god form og spiste bra og på Orkelbogen begynner det å komme i mål og virke mulig.Vi kom oss da videre fint til Tolga. Her ble jeg litt lei meg da jeg ikke hadde sett at Hylern kunne se ut som han haltet litt. Han og Anna hadde nå vært et super par og gått i led hele veien fra Røros. Hylern var ikke sint på meg da han gikk glipp av siste etappe, men han var den eneste som hylte fra hengeren når vi dro mot mål. Han hadde virkelig fortjent å passere målstreken, men er litt for stor og stolt til å ville hvile i sleden 😊

Måletappen ble en etappe jeg aldri kommer til å glemme. Det at Hylern ble igjen på Tolga forandret hele dynamikken i spannet. Anna hadde også en sår triceps så hun måtte ta det litt pent.Som vi var blitt enige om ruslet jeg da opp på fjellet fra Tolga, mens hundene trakk sleden. Nysnøen som var kommet gjorde at vi hadde null glid, og det var nok verken jeg eller hundene forberedt på. Hundene sa ifra etter fire timer, når vi bare var kommet litt under halvveis, at nå fikk det være nok. De ville heller sole seg og hvile i det strålende været på høyfjellet og jeg var enig. Anna trengte en pause så hun kravlet ivrig opp i sleden, og jeg og de 6 som var igjen kom oss etter hvert i gang, og jeg ruslet over fjellet til vi endelig fikk oss noen velfortjente nedoverbakker. Nå viste jeg at det bare var ett fjell igjen, men håpet innerst inne at det fjellet hadde blitt borte 😊

Linda og Allan stod langs løypa og heiet på oss, og jeg klarte å holde tårene borte, og motet oppe. Takk Linda og Allan!! 😊

Når vi nærmet oss siste fjellet stod foreldrene mine og heiet på oss. Da kom de første tårene 😊 Anna hadde nå hvilt flere timer i sleden og hoppet ut og ville være med i led 😊 Slik kom vi oss til foten av fjellet som dessverre ikke var borte 😊

Hundene kjente seg ikke igjen, siden det var fire år siden vi hadde vært der sist, og sa klart i fra at dette gidder vi ikke mer. Hva gjør man da?Jeg var utslitt ,hundene var utslitt (Anna krabbet opp i sleden igjen). Savnet etter Hylern var stort og ingen ville ta over ansvaret. Da får jeg gjøre det selv tenkte jeg. Jeg spente meg selv inn som leder hund og tok med Uno frem i point bak meg. Slik trasket vi opp fjellet til vi endelig så ei hytte på toppen. Nå begynte ting å kunne bli litt skummet. Jeg begynte å være på grensa til å ikke kunne ta vare på meg selv, og da heller hundene. Jeg vurderte om vi skulle ta oss inn i hytta og legge oss til der.Jeg hørte og viste at det var et ektepar bak meg som var de siste i løypa. Nå gamblet jeg og tok en risiko som gikk bra! 😊

Vi ventet til vi ble tatt igjen. Jeg tok en prat med Anna som elsker å jage og hadde fått hvilt opp fjellet. Hun sa det var greit og tok over plassen min i singel led!! 😊Hundene er så smarte at de alltid har litt krefter igjen og det vet jeg. Dette fikk jeg også nå erfare. Vi ble passert av de to siste spannene i løypa, og fra det punktet etter at jeg hadde sagt «klar» og «ok» stod jeg på bremsen inn til mål 😊😊 Anna galopperte hele veien og drog oss alle i mål!! 😊

Jeg avtalte med ekteparet at de selvfølgelig skulle få den røde lanterne hvis de hadde lyst på den 😊De berget meg fra en lang skummel hvil på toppen av høyfjellet!! Tusen tusen takk!! 😊

I mål ventet min elskede Merethe og resten av mine fantastiske støttespillere. Etter et primal brøl fra krigeren inne i meg, brøt jeg selvfølgelig over i tårer og hulking da min elskede kastet seg om halsen min, og hun skulle gjerne fått en ny gifte ring !!:))

Tusen tusen takk til Merethe, Linda ØB (hoved handler og fantastisk menneske), LinnA, Tuva, Torje, Linda G, Allan, Mamma og Pappa, Katharina og Ole K (som dessverre måtte dra hjem tidlig pga sykdom) for all hjelp og fantastisk støtte som gjør det mulig at jeg kan få oppleve å ha det så vondt å føle at jeg er en ekte kriger. 😊

Takk til alle som har heiet på meg og sendt meg gode tanker og meldinger under veis!! 😊

Ps jeg stiller ikke til start neste år, men kanskje en gang i fremtiden 😊 (da med en ny gjeng firbeinte)Anna og Hylern skal få lov å bli foreldre hvis de vil 😊 UNO skal få lov til å bli familie hund hos den rette familien 😊, og barne barna hans får overta 😊

Varme hilsener til alle fra en fortsatt dødssliten Terje 😊

Nå har STS flere medlemmer med løpserfaring 😊

Helga 4-5 januar var Terje og Merethe og de 13 hundene på Gåsbu. I strålende solskinn og hundehyl fra alle kanter debuterte 3 av STS sine yngste medlemmer som hundekjørere i konkurranse. Dette var Tuva 9 år, Maud 9 år og Jon Matias 11 år, som deltok på hundesprint.

Tuva og Maud syntes løpet var alt for kort (3 km) så de drog ut og hadde flere treninger alene i løypa i helga, mens Terje måtte sitte på en stubbe å vente på de ivrige hundekjørerne 😊

Linda ØB debuterte i sitt første løp og kjørte 6 spann 28 km. Dette gikk alt for fort med snitthastighet på 17,5 km/t dag 1. Når Linda kom i mål med et stort smil fikk hun melding om at hun måtte kjøre neste dag også (dette var hun ikke klar over), men brukte 1 sekund på å tenke seg om, og stilte selvfølgelig til start dag 2. Her var hun eneste kjører som forbedret tiden sin markant fra dag 1, med snittfart på over 18 km/t 😊

Nå må Terje få hundene til å løpe saktere hvis han skal komme i mål i VM (Femundløpet 650)Takk til Hamar Trekkhundklubb for et flott arrangement 😊Neste helg drar Terje og hundene til Synfjell for å kjøre Mush 120 sammen med Ingeborg 15 år. Det blir spennende å se om Terje får bank av Ingeborg 😊

Terje sender en tusen takk til sin fantastiske kone Merethe som serverer kaffe og mat (i sine strikkepauser) og tar godt vare på meg og gjør det mulig å holde på med dette! 😊

Vel gjennomført ungdomshelg 😊

Helga 25-27 oktober var det fullt av liv og røre på Svea 😊 Vi hadde besøk av 8 unge jenter i alderen 8-15 år og 2 mødre som hjalp til. Vi fylte opp hundegården med 20 hunder og det ble mange mil med hundekjøring på sparkesykkler og vogner. De eldste fikk prøve seg alene i gjørmeløypa til Terje og høstet mange erfaringer der de sto fast og måtte bruke kreativitet og muskler for å komme seg tilbake til Svea 😊 De yngste imponerte stort på sparkesykkel med mørkekjøring på 17 km der de hjalp hverandre og konkurranse instinktet slo litt inn 😊med spurt mot Svea 😊

Det ble servert bakte poteter og kjøtt i øl som gjeld ned på høykant. Merethe stilte opp på kjøkkenet 😊

Det var overnatting i telt og mye latter og skravling så Terje som eneste hane i flokken måtte ta seg et par pauser inne i mellom 😊Ingen hadde lyst å dra hjem så vi tar det som en super tilbakemelding om at alle kosa seg 😊

Tusen takk til Merethe, Linda ØB og Pernille som hjalp til for å lage ei super helg!

For konge og fedrelandet.

Tekst og bilder av Morten Lauveng Jørgensen.

https://dittmagasin.no/offisersbladet/utgivelser/offisersbladet032024lkcztabg#for-konge-og-fedreland

Da er årets første arrangement i hundekjører sesongen 24/25 gjennomført 😊

For 3dje år på rad har vi fått leie ei luksushytte i Aurdal til en meget hyggelig pris og kosa oss med hunder og bading (i jaccusi 😊) på fjellet.

Årets arrangement startet litt bedritent for Terje sin del (bokstavelig talt 😊). 15 dobesøk på et døgn og 3 kg lettere kom vi oss opp til hytta på torsdagen. Heldigvis roet magen seg på fredagen og været strålte med sol og skyfri himmel. 

Vi fikk en strålende helg i høstværet og kosa oss på tur med hundene og rundt bålet. Teddy (hund) fikk kanskje litt mer trening en han hadde sett for seg, men han viste at han er trekkhund der han stod å ula hvis han måtte stå over en runde med kjøring 😊

Allan opprettholdt tradisjonen med litt blåmerker etter ivrig sparkesykkelkjøring så den tradisjonen ble opprettholdt 😊Heldigvis var det ikke verre enn at han forsynte oss med masse god mat fra kjøkkenet sammen med Linda G og Merethe.

Litt knall og fall hører med og det tok Linda ØB seg av helg nr 2. Dog ikke på sparkesykkel, men heller i trappa fra 2 etg. Dama er tøff så den knall blåe ræva hindret henne ikke fra å være ivrig etter å kjøre hund 😊

Hundene sørget for god stemning om natta med full løpetid på Diva og masse hyling fra spesielt de unge herrene Bjørnis, Kjell og Benny. Uno og Angst sørget for tragikomisk krangling over damene da Uno tok haletippen til Angst som Merethe sydde på lua til ei storfornøyd lita jente på 9 år. Hun ser nå ut som en liten romersk centurion og sover sikkert med lua 😊

Det går heldigvis fint med Angst som har fått et par cm kortere hale og kanskje slutter å krangle med Uno. Hylern har vært overraskende rolig og stått frem som en eksemplarisk lederhund 😊 Han kan kjøre runde på runde der Anna bare vil snu 😊

Merethe og Allan disket opp med fantastisk lamme lår middag på lørdagen. Ingen ting er bedre en sau på tallerkenen og ikke i langs veien 😊 Det ble en liten kokkeduell som endte uavgjort med 2 typer lammelår og saus da begge er av det bestemte slaget 😊

Tusen takk til alle voksne og barn som var med på å lage to fantastiske helger på fjellet som strålte i sol. Ekstra applaus til Merethe, Aklan og Linda G for alt de bidrar med så vi kan kose oss med mat og hygge 😊

Nå drar vi videre til 2 uker på Bæreia i høstferien for å lage god stemning 😊

Ps Terje er nå påmeldt Femundløpet 650 (VM) så nå må det trenes 😊 Merethe er fantastisk til å kaste meg ut på trening og blir med på tur. Ikke rart jeg elsker den jenta!

Take care

Over og ut fra Terje

Siste helga i oktober arrangerer vi «ungdomshelg» med hundekjøring på Svea. Aldersgruppe 11-18.

Helga er ment for ungdom som har vært med på hundekjøring med STS før. Det blir overnatting i telt og masse kjøring med sparke sykler og vogner.

Max deltagere 8 stk ungdom og gjerne en voksen eller to som har lyst til å hjelpe til.

Påmelding gjøres til sts.frivillig@gmail.com eller Merethe tlf 41377922.

16. – 19. September 2024

LEDIGE PLASSER!!

Det blir også i år blir det samling for enslige veteraner på Fagernes. Vi har leid samme flotte hytta som før med store oppholdsrom, koselige uteareal og godt utgangspunkt for hundekjøring. Vi har hundekjøring med vogner og sparkesykler.

Det er et stort nytt kjøkken, 2 bad, soverom med dobbelseng/kjøyesenger/familieseng
/sovealkove.

Max antall deltagere er 6 stk.

Mat lager vi i felleskap og alle bidrar underveis på samlingen med det de har energi til 😊

STS dekker overnatting samt middagsmat og pølselunsj. Den enkelte tar med brødmat selv. (det er stor plass på kjøkkenet)
Egenandel pr døgn på 200,- pr voksen.

Påmelding til sts.frivillig@gmail.com eller melding til Linda tlf 41506602.

Ved påmelding få med følgende:

• Navn og alder
• Telefon nummer

Jeg stiller her spørsmålet om hvorfor Norske skadde krigsveteraner ikke får hjelp? Svaret på dette er sammensatt, men jeg har en teori. Krig er en grusom ting, og noe vi i Norge ikke har lyst til å måtte forholde oss til. I krig dreper vi mennesker hverandre, vi sprenger hverandre i fillebiter, overgrep blir begått! Dette er noe det sivile samfunnet og politikerne ikke har lyst til å forholde seg til. Dette er noe vi ikke vil snakke høyt om. Vi vil heller snakke om at vi prøver å hjelpe andre mennesker og skape fred. Selv om Norge etter andre verdenskrig, og spesielt de siste 30 årene med Balkan, Afghanistan, Irak og mange andre steder, har bidratt i aktive krigshandlinger, er ordet krig sjelden brukt i denne sammenheng. Bare det å ta ordet krig i sin munn er svært vanskelig for våre politikkere. Ordet krig blir unngått og man kaller det andre ting som væpnede konfliker ol. Under hele Balkan krigen nektet man å bruke ordet krig om operasjoner norske soldater deltok i. Når man ser politikere blir stilt ovenfor vanskelige spørsmål er mitt inntrykk at deres standard taktikk er å vri seg unna, skifte tema, eller bare gjenta sitt budskap. Å få et ærlig oppriktig svar fra en politiker er nesten umulig. Militær makt er et politisk virkemiddel, og det er våre politikere som bestemmer hvor de vil sende forsvaret. Det er politikerne som sender norsk ungdom ut for å drepe andre mennesker. Denne realiteten blir for voldsomt for politikere å forholde seg til. I vårt lille siviliserte Norge kan vi ikke forholde oss til at mennesker dreper hverandre, med politikernes velsignelse. Det å drepe å skade andre mennesker er en synd og skal straffes. Det er denne inne boende ryggmargsrefleksen som gjør at skadde veteraner ikke får hjelp. Vi kan ikke «belønne» voldelig adferd med å gi de som har utført dette, ekstra rettigheter i forhold til alle «snille» som er syke. Derfor vil vi helst ikke snakke om skadde veteraner og de får stille seg i køen for å få hjelp som alle andre mennesker. Politikerne kan kanskje ubevist tenke at de har meldt seg frivillig så de får skylde seg selv. At krig er så grusomt, blodig, voldelig og vondt, gjør det altså for vanskelig å forholde seg til for alle som ikke har opplevd dette på kroppen selv.

Vi har derfor pr i dag ikke et eneste behandlingssenter i Norge som er spesialisert for norske krigsveteraner. Til sammenligning har vårt naboland Danmark 6 veteranhjem etablert for skadde krigsveteraner. Forsvaret skal heller ikke følge opp om folk får traumer og skader av det de har opplevd i mer enn 1 år etter at man slutter i forsvaret. Som en hovedregel oppstår de psykiske skadene mye senere enn 1 år. Dette er definert i det amerikanske forsvaret som «onsett PTSD» Statistikken viser også at det er 80% større sjanse for å få psykiske skader etter at man slutter i forsvaret. Dette opplever undertegnede basert på egne erfaringer som skadet krigsveteran, at i stor grad skyldes at underbevisstheten sier at du må slutte i forsvaret fordi du ikke strekker til lenger. Dvs at kroppen allerede skjønner at den er skadet, men stoltheten gjør at du heller slutter i jobben i stedet for å innrømme at du er syk. Du er selektert og spesiell, og du kan ikke vise svakhet da du skal være en tøff og robust kriger. Vårt naboland Danmark har tatt dette innover seg, og forsvaret har her livslang oppfølging av alle som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner. Nordmenn og Dansker er ganske like vil jeg si. En typisk generaliserende forskjell er kanskje at dansker kanskje er litt mer åpne om å snakke om ting, enn oss norske fjellaper som kan være litt mer lukket og har laget en jantelov.

Under årets 8 Mai feiring håper jeg at politikerne kan begynne å reflektere, tørre å ta ansvar for mennesker de har vært med på å ødelegge ved å sende ut i krig.

Diktet til Arnulf Øverland fra 1937 lever enda i mitt hode. «Du må ikke sove» «Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv»Dagens neglisjering av skadde krigsveteraner er en stor urett og det er på tide å våkne opp å ta ansvar!

Terje Strat

Krigspensjonist